Sverige mener alvor med sine miljømål

Økningen i de svenske emballasjevederlagene plasserer ansvaret der det hører hjemme, skriver direktør Svein Kamfjord i Samfunnsbedriftene Avfall og Ressurs.

svein kamfjord, direktør Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs

Svenskene må berømmes. Avfallsbransjen.no skrev nylig hvordan svenske produsenter nå skal betale 17 kroner kiloen for emballasjen de setter ut i markedet, gjeldende fra 1. juli i år. Svenskene tar ansvar for å nå miljømålene.

Der produsentansvar er innført på visse produkter, for slikt som eksempelvis på EE-avfall, dekk, batterier og ikke minst emballasje – og for plastemballasje spesielt, som er en dyr fraksjon å samle inn – så skal produsentene betale for håndteringen etter at emballasjen er brukt. Det følger av prinsippet om at forurenser skal betale.

I rammedirektivet for avfall fra 2018, så er det spesifikt beskrevet at produsentene skal betale kommunenes nødvendige kostnader for innsamling. I Sverige tas dette på alvor. Det betyr mye for muligheten til å nå miljømål

Avfallsbransjen.no viser til plastmilliarden.no, der vi i Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs gjorde noen foreløpige beregninger av hvilke kostnader som tilfaller avfallsgebyret, som en direkte følge av at produsentene av plastemballasje slipper unna å betale, som det er i dag.

Nå gjør vi en mer omfattende jobb, og samler inn data fra våre medlemmer. Foreløpig beregninger viser at snittet for kommunenes faktiske og nødvendige kostnader ligger på over 11 kr/kg, mens de bare betales rundt 1 kr/kg fra returselskapene for jobben. Slik skal det ikke være.

11 kroner kiloen er kommunenes kostnader. På toppen kommer returselskapenes kostnader knyttet til transport, materialgjenvinning og administrasjon. Da snakker vi om en størrelsesorden og kostnad per kilo som er nærmere 20 kroner for plastemballasje som skal betales av produsentene.

I Plastmilliarden.no har vi eksemplifisert hva det koster i snitt per avfallsgebyr i Norge når kommunene får underbetalt for innsamling av plastemballasje. Tallet vi brukte der var bare 1 mrd kroner. Her er noen tall som er nærmere sannheten:
• Handelens Miljøfond har anslått et salg ut på 242.000 tonn plastemballasje. I Plastmilliarden beregnet vi mye mindre.
• Å selge ut 242 000 tonn, vil bety 4,84 mrd i vederlag fra produsent til returselskap på plastemballasje, hvis totalkostnaden er 20 kr/kg.
• Kommunenes andel av 4,84 mrd, vil da utgjøre 2,66 mrd (11 av 20 kroner).

Det betyr at kommunene er underbetalt med mer enn 2 mrd kroner årlig bare for innsamling av plastemballasjen. I tillegg er det altså mange andre ordninger der kommunene ikke får betalt for jobben de gjør, som for eksempel på glass- og metallemballasje.

2 mrd kroner utgjør et snitt på 800 kr per husholdningsgebyr i Norge. Det er en svært stor prosentandel av gebyrene. Her har politikere som bryr seg om gebyr en svært god sak.

Allerede nå ser vi økninger på avfallsgebyret rundt om i landet. Det er en følge av nye utsorteringskrav, og medfølgende behov for omlegging av hele systemer, innkjøp av materiell og i enkelte tilfeller ny og svært kostbar teknologi. Den sirkulære økonomien koster mye penger. Gebyrene kommer til å gå opp, men avfallsgebyret skal ikke belastes så grådig feil som i dag, og på den måten subsidiere produsentene.

Skal vi legge til side det regelverket som ikke fungerer, og heller gjøre som svenskene, og sørge for at kostnadene havner der de skal? Selv om svenskenes geografi og demografi er enklere enn vår, betaler likevel produsentene der mer enn 5,5 ggr mer enn i Norge.

Svenske miljømyndigheter tar ansvar og plasserer kostnaden der den hører hjemme – hos produsenter. Da legges også fundamentet for nødvendig omstilling som muliggjør miljømålene og sørger for at ressursene brukes igjen og igjen.

For det var vel poenget med et system som legger til grunn prinsippet om at forurenser betaler?