Krig og prisjustering i kontrakter inngått som følge av en offentlig anbudskonkurranse

Hanne Torkelsen og Ane Breivega, LIN Advokater

Krigen i Ukraina har ført til sjokkbølger i råvaremarkedet og stor usikkerhet knyttet til bl.a. tilgang og priser på energi, transport og matvarer. Mange leverandører har fått uforutsett høye kostnader og har behov for prisjusteringer i sine kontrakter. I de tilfeller kontrakt er inngått med offentlige oppdragsgivere etter forutgående anbudskonkurranse, er det likevel strenge regler for hvilke endringer som kan gjøres.

Vi har tidligere skrevet om temaet i Avfallsbransjen.no, men da var problemstillingen knyttet til covid-19 pandemien:

Reforhandling av offentlige avtaler i korona-tider

Det som er sagt her, har også relevans for de uforutsette hendelsene knyttet til krigen i Ukraina.

Utgangspunktet i kontraktsforhold er at partene selv bærer risikoen for prisøkninger som påvirker egne kontraktsforpliktelser. Bestemmelser i kontrakten, for eksempel endringsklausuler og force majeure-klausuler, kan imidlertid endre dette utgangspunktet.

Det første man derfor må se hen til er kontraktens endringsklausuler.  Mange kontrakter inneholder prisendringsklausuler eller “hardship-klausuler” som gir leverandøren rett til å justere prisene.  Det kan i enkelte offentlige anskaffelser være vanskelig å ha prisklausuler som både er tilstrekkelig fleksible og innenfor anskaffelsesregelverkets grenser.

Anskaffelsesforskriften §19-1 annet ledd har krav om at endringsklausuler skal angis klart, og det skal angis i hvilket omfang og på hvilke vilkår endringsklausulen kan gjøres gjeldende. Anskaffelsens overordnede karakter kan ikke endres.

Force majeure-bestemmelser er mest aktuelle dersom man er fysisk forhindret fra å levere, da krig er anerkjent som en klassisk force majeure-hendelse. Selv om kontrakten ikke inneholder direkte force majeure-bestemmelser, er det generelt antatt at det kan beropes som en del av bakgrunnsretten, som f.eks. ulovfestet lære om bristende forutsetninger.

Også ekstreme prisøkninger kan under enkelte helt spesielle tilfeller anses som en force majeure-situasjon, da en force majeure-hindring i teorien kan være både fysisk og økonomisk. Kravene er strenge, og det må normalt være tilnærmet umulig å kunne oppfylle i henhold til kontrakt. I tillegg er det et krav at den som påberoper seg force majeure ikke kunne forutse hendelsen på avtaletidspunktet. Ved anbudskonkurranser og kontrakter som er inngått etter krigsutbruddet kan derfor ikke krigen, eller konsekvenser av krigen, påberopes som force majeure.

Dersom kontrakten ikke inneholder prisjusteringsmekanismer, kan avtaleloven §36 vurderes som grunnlag for avtalerevisjon dersom kontraktens balanse forrykkes vesentlig.  Det skal likevel svært mye til for å benytte dette grunnlaget for avtaler som er inngått mellom næringsdrivende.

Den offentlige oppdragsgiver må alltid vurdere om en endring er så vesentlig at det i realiteten er en ny anskaffelse som må ut på nytt anbud.  Anskaffelsesforskriften §11-2 og §28-1 (over EØS-terskelverdiene) gir hjemmel til å endre en kontrakt dersom endringen ikke er “vesentlig”. Det er f.eks. tillatt med prisøkninger som både er lavere enn terskelverdiene i §5-3 og lavere enn 10% av opprinnelig kontraktsverdi for vare- og tjenestekontrakter eller 15% av den opprinnelige kontraktsverdien for bygge- og anleggskontrakter, jf. §28-1 bokstav b). Hva som er «vesentlige» endringer angis i §28-2. Endringer som fører til at innholdet i kontrakten blir vesentlig forskjellig fra den opprinnelige kontrakten, er ikke tillatt.

Eksplisitt er det i §28-2 bokstav b) nevnt som eksempel at en endring som endrer kontraktens økonomiske balanse til fordel for leverandøren, alltid vil anses vesentlig og dermed ikke vil være tillatt. Eventuelle prisjusteringer må dermed under enhver omstendighet begrenses til i noen grad å avhjelpe økte kostnader for leverandøren, og ikke for å gjøre kontrakten bedre for leverandøren enn den var ved på tidspunktet for kontraktsinngåelse.