Nei, Nei, Nei – og Nei!
Skattedirektoratet har sendt ut høringsforslag på innføring av C02-avift på energigjenvinningsanleggene i Norge. Ikke på å energigjenvinne avfall – men på å være energigjenvinningsanlegg. Her er «høringssvar» fra ansvarlig utgiver i Avfallsbransjen.no:
Nei!
CO2-avgiften lar seg forsvare fordi Sverige har gjort det?
Markedsprisen på energigjenvinning settes i Sverige fordi Norge eksporterer 1,2 millioner tonn – ca 60.000 trailere – årlig til Sverige. Slik fungerer markedsmekanismen. Prisen settes i den delen av markedet der prisen er lavest. Norge har felles marked med Sverige og prisen settes i Sverige hvor prisen er lavest.
Årsaken til at prisen er lavest i Sverige er flerdelt. Kostnadsnivået er lavere der. Anleggene er gjennomsnittlig eldre med lavere finanskostnader. 50% av varmeenergien i Sverige kommer fra fjernvarme mot ca 10% i Norge. Det gir stordriftsfordeler og dermed lavere kostnadsnivå. Dessuten defineres energigjenvinning i Sverige som ”energiproduksjon” mens det i Norge er definert som klimatiltak. Rammevilkårene blir deretter.
LES OGSÅ: Foreslår CO2-avgift på avfallsforbrenning
Fordi markedsprisen settes i Sverige, kan en CO2-avgift i Sverige legges på mottaksavgiften – gatefee – og reflekteres i markedsprisen.
I Norge går ikke det. Da blir differansen mot Sverige større og de norske anleggene som er yngre, mindre og har høyere kostnader vil prise seg ut. Eksporten til Sverige vil derfor øke. Slik Finansdepartementet selv skrev i 2018 og slik Miljødirektoratet konkluderte noen år før.
Argumentet med at Sverige har innført CO2-avgift «nuller derfor ikke ut en norsk avgift». Dessverre. Her bommer Skattedirektoratet totalt.
Hadde avgiften blitt lagt på ”avfall til energigjenvinning” og ikke på ”energigjenvinningsanleggene” hadde forslaget fra Skattedirektoratet vært riktig. Nå er det feil. Solid dokumentert av myndighetene selv – og vedtatt av Stortinget i forbindelse med Statsbudsjettet i 2010.
Nei, nei!
Avgiften vil øke materialgjenvinningen?
Slik Finansdepartementet og Miljødirektoratet selv konkluderte, vil en slik CO2-avgift føre til det motsatte. Når den som eier avfallet ikke får en økonomisk motivasjon til å velge materialgjenvinning fremfor energigjenvinning, vil avfallseier velge det billigste. Det blir beklageligvis oftest energiutnyttelse, slik norske statistikker gjenspeiler.
Norge har behov for å øke materialgjenvinningsgraden – ikke redusere den. Ny bom fra Skattedirektoratet.
LES OGSÅ: – Vil forrykke konkurransesituasjonen
Nei, nei, nei!
Co2-avgiften vil stimulere energigjenvinningsanleggene til karbonfangst?
Her må vi se litt bakover. I 2005 og 2006 sendte daværende Statens Forurensningstilsyn (SFT) ut brev til alle norske kommuner der de ble bedt om å sette i verk tiltak for å ta i mot 430.000 tonn avfall som skulle gå fra deponi til behandling 1.juni 2009 da deponiforbundet trådte i kraft.
Energigjenvinning er et klima- og miljøtiltak som reduserer CO2 utslipp kraftig i forhold til deponi. Ett 70-talls norske kommuner videreutviklet eksisterende og bygget ut nye energigjenvinningsanlegg for 6-7 milliarder kroner. Markedspris på energigjenvinning lå på rundt 1.000 kr per tonn da utbyggingen skjedde i årene 2006-2008.
Avfallet kom aldri til de norske anleggene. Derimot kom de svenske prisene.
Finanskrisen i 2008 reduserte avfallsmengdene samtidig som Sverige fjernet sin forbrenningsavgift og tok i bruk ny behandlingskapasitet. Behovet for avfallsbrensel økte, det ble billigere å brenne og tilgangen ble lavere. Det norske avfallet forsvant til Sverige og prisene stupte i Norge.
Det norske Finansdepartementet fjernet forbrenningsavgiften i 2010, men de svenske prisene hadde satt seg i markedet. Slik de gjør i et åpent marked. En undersøkelse Profu i Gøteborg laget for Avfall Sverige i 2014 viste at svenske anlegg i snitt måtte ha 350,- kr per tonn i mottaksavgift for å gå i balanse. Thema Consulting Group laget en tilsvarende for Avfall Norge et år etter og dokumenterte at norske anlegg måtte ha 850,- kr per tonn for å gå i balanse. Dette tallet er i dag et par hundrelapper lavere pga tapsavskrivning og lavere finanskostnader kombinert med noe høyere markedspris de siste årene.
LES OGSÅ: Advarte mot eget forslag om CO2-avgift
De ca 70 norske kommunene som fulgte myndighetenes oppfordring ble med andre ord straffet hardt økonomisk. For klima- og miljøtiltak myndighetene selv oppfordret til. Eksempelvis måtte Bykassen i Oslo kommune i en årrekke dekke et tap på ca. 60 millioner årlig på Klemetsrudanleggets underskudd. Over fem år blir det mange barnehage- og sykehjemsplasser. Tilsvarende spart hos kommuner som ikke investerte i energigjenvinningsanlegg.
Det er lite trolig at de kommunale eierne av energigjenvinningsanleggene som selv måtte dekke tap mens de vel 330 andre kommunene i Norge kunne kjøpe energigjenvinningstjenester til ”svenske priser” har glemt «sviket fra myndighetene».
Får de nå en CO2-avgift som igjen skal sende anleggene over på røde tall, er det lite trolig at dette stimulerer kommunal investeringsvilje i nye anlegg og tiltak for å redusere CO2-utslipp.
Dette vil føre til at kommunene jakter på muligheter til å slippe unna. Hvilke effekt dette får for biogassinvesteringer kan en tenke seg selv. Pengepungen er den samme – skattebetalernes midler. En kan spørre seg om ikke dette vil føre til økt privatisering og mer effektiv energigjenvinning?
Vel, da krisen i det norske energigjenvinningsmarkedet kom i 2009 gikk private anlegg overende – konkurs og nedleggelse. Riktig nok overlevde noen mindre private anlegg som brant avfall som del av industriproduksjon, men i total energigjenvinningsmengde var dette lite i forhold til den nasjonale energigjenvinningen. De offentlige anleggene «sto han av» og tok tapene. Slik opprettholdt Norge nasjonal energigjenvinningskapasitet.
Som privatiseringstiltak er CO2-avgiften lite egnet. Med mindre Staten vil ta hele kostnadene ved CCS/CCSU – og ikke eventuelt bare for Klemetsrud. Det er sannsynligvis begrenset hvor mange gavepakker Staten har råd til å betale ut i disse tider.
Nei, nei, nei – og nei!
CO2-avgiften er rettferdig og bra for avfallsmarkedet?
Nå har forbrenningsanleggene og deres eiere – i hovedsak kommunale skattebetalere – kommet seg opp av den grøften myndighetene dyttet dem ned i for 10 år siden. Så skal man først pålegge en CO2-avgift og deretter karbonfangst. Sistnevnte uten at det foreligger en økonomisk bærekraftig forretningsmodell for fangstdelen.
Resultatet er at det blir svindyrt å være innbygger i en kommune som driver klima- og miljøtiltak som energigjenvinning – og kretsløpsbasert avfallsbehandling. Kortreist. Tygg på ordet. Kort og reist. Ikke langt og eksportert.
Saboteres energigjenvinningen ved hjelp av en CO2-avgift – med lavere materialgjenvinning og økt eksport ut av landet er det motsatt av hva Stortinget ønsket og vedtok i 2010. Og helt annerledes enn hva myndighetene – Finansdepartementet og Miljødirektoratet – tilrådet frem til august 2018 i brev til KrF`s stortingsgruppe.
CO2-avgift kan definitivt være bra for avfallsmarkedet og klima- og miljø. Men da må den treffe der den gjør nytte. Det gjør ikke forslaget fra Skattedirektoratet. La oss tro at dette var en del av Koronakrisen og et arbeidsuhell.
Som ledd i klima- og miljøpolitikk er det totalt selvmotsigende og noe av det beste man kan gjøre som klimafornekter. Straff dem som gjør klima- og miljønytte og belønn dem som ikke gjør det.
Kort svar til Skattedirektoratet blir: Nei, nei, nei – og nei!
Dagens medlemmer i Energi- og miljøkomiteen kan friske opp historikken ved en telefon til medlemmene anno 2010…….
Ansvarlig utgiver Torbjørn Leidal var prosjektleder og ledet arbeidet for Norsk Fjernvarme, Avfall Norge og Energi Norge da forbrenningsavgiften ble fjernet i 2010. Han jobbet som næringspolitisk rådgiver frem til høsten 2016, da han gikk tilbake til redaksjonell virksomhet og startet opp nettaviser. Han var medforfatter på CCS-rapport for Returkraft våren 2019.
Avfallsbransjen.no AS er medlem av Fagpressen og Leidal medlem av Redaktørforeningen. Avfallsbransjen.no redigeres etter Redaktørplakaten og Vær-Varsom-Plakaten.
