Foto: Terje Johansen
Materialgjenvinning til bunns akkompagnert av orkesteret på Titanic
-Det er viktig at alle fortsetter å kildesortere plasten sin, sier byråd for Miljø- og Samferdsel i Oslo kommune Arild Hermstad. Samtidig sier han at ”vi har mottatt oppsigelsen av plastavtalen onsdag. Kommunen vil vurdere om Grønt Punkt Norge har lov til å fraskrive seg ansvar på denne måten. Renovasjons- og gjenvinningsetaten vurderer hvilke andre aktører som kan håndtere plastavfallet”.
Grønt Punkt Norge på sin side sier til TV2.no at ” de kommunene vi har sagt opp er de med de dårligste løsningene for plastemballasje”.
Plastbehandlingen baserer seg på produsentansvar. Kommunene samler inn plasten produsentene har solgt til konsumentene. Hvem som har rett og hvem som har ansvar bør være relativt enkelt å avklare – også juridisk.
Plastgjenvinningen har brutt sammen og situasjonen minner litt om da Titanic gikk ned. Orkesteret spilte og folk danset mens de sakte forsvant ned i bølgene med båten.
Den eneste klare uttalelsen om kaoset, kom Klima- og miljøminister Rotevatn med i begynnelsen av Koronakrisen. Vi intervjuet han etter at plastbehandler Kenneth Johannesen på Karmøy ringte oss og fortalte at markedet hadde brutt sammen. Vi hev oss i bilen og kjørte til Karmøy. –Jeg får ikke butikken til å gå rundt når meglern min reduserer prisen min med 500,- kr tonnet over natta, sa Kenneth Johannessen.
Nå er alle i samme situasjon som Kenneth Johannessen. Grønt Punkt Norge får ikke økonomi i sin del av plastgjenvinningskjeden. Og det har vel også lenge vært slik at det meste av plasten som skulle gått til materialgjenvinning i blant annet Tyskland gikk til energigjenvinning. Det er fundamentale problem i næringskjeden der utgangspunktet er produsentansvar.
Dagsaktuell problem nå er at plasten sannsynligvis må energigjenvinnes i Norge. Og norske forbrenningsanlegg har neppe ovner som tåler den temperaturen plasten avgir. Og hvor skal plasten da lagres til den kan brennes i mindre porsjoner og eksempelvis utover høsten?
Svenske Tekniska Verket har lagringskapasitet for 70.000 tonn brensel. En hver som har vært på besøk på Brobekk i Oslo, hos Klemetsrud, Returkraft eller for den saks skyld Forus i Stavanger vet at det er mangel på lagringskapasitet. Og svenskene har også sine egne utfordringer med plastmarkedet.
Norge har siden innføring av deponiforbundet i 2009 vært avhengig av eksport når vi skal energigjenvinne restavfall og materialgjenvinne ulike fraksjoner – som plast. Hva skjer når utlandet ikke vil ta i mot avfallet vi ikke har kapasitet til å behandle i Norge? Spørsmålet har vært stilt siden deponiforbundet ble innført – og foreløpig mangler svaret.
Vi må sannsynligvis innse at store deler av materialgjenvinningen i Norge er tilbake til tidsalder før deponiforbudet ble innført 1.juli 2009. Tar vi det som utgangspunkt, er det enklere å se på hva som skal til for å løse problemene. Og det viktigste nå er åpenhet om problemene.
Få kortene på bordet. Hvor i næringskjedene svikter det – og hvilke virkemidler og tiltak må settes inn.
På kort sikt bør myndighetene redde systemet med penger som Plastretur/GPN har søkt om, og deretter må de tenke langsiktig ved å snarest nedsette et utvalg som går igjennom alle disse produsentansvarsordningene – på plast og på andre områder.
Og stopp musikken – vi må i livbåtene og redde materialgjenvinningen – ikke gå ned med Titanic!